“Courage starts with showing up and letting ourselves be seen.”

Brenè Brown er en fantastisk dame.

Jeg snublet over henne for noen år siden da jeg lytta til lydboka «The Gifts of Imperfect Parenting», forøvrig en liten juvel for alle foreldre.

Hun sa ting som:
«Imperfect parenting moments turn into gifts as our children watch us try to figure out what went wrong and how we can do better next time.»

Wow, tenkte jeg, på godt norsk.

Å være forelder handler i aller høyeste grad om sårbarhet. Kanskje er det da mange av oss kjenner på den for alvor. Sårbarhet er en følelse som ofte dukker opp når vi må gi slipp på kontrollen.

Å være mamma handler mye om å gi ubetinget kjærlighet, i ubegrensede mengder, og ikke nødvendigvis alltid få tydelig svar tilbake. Å være mamma handler om å gi «alt», for så og gi slipp, når tiden er inne. Det er sårbarhet på sitt aller mest nakne.

Brenè Brown har forsket på mennesker og særlig på fenomenet skam. Hun ville komme til bunns i dette. Plukke det fra hverandre, slik forskere gjerne gjør.

Hva hun fant?

Den destruktive skammen
Hun fant at det som ødela mest for vår følelse av tilhørighet, kjærlighet og egenverd er nettopp skam. Brown definerer skam som «the fear of disconnection». Er det noe med meg som gjør at jeg ikke fortjener tilhørighet og kjærlighet? Brown sier at meningen med tilværelsen vår er å høre til. Dette er helt avgjørende for oss som individer.

Skam er noe ingen vil snakke om, jo mindre man snakker om det, jo mer har vi det. Skam handler om at vi føler oss utilstrekkelige, uverdige.

Hun understreker at alle friske mennesker føler skam, i større eller mindre grad. Det er en naturlig del av vårt følelsesregister. Uten evne til å føle skam, har vi heller ingen evne til eksempelvis empati.

Den avgjørende sårbarheten
Brown fant også at mennesker som følte tilhørighet og var tilfredse i livet, velger å gi skammen lite plass, mens de betrakter sårbarhet som en nødvendighet.

Disse menneskene er villige til å erkjenne seg sin sårbarhet, åpne seg for den. De omfavner sårbarheten sin. De ser sårbarhet som noe vakkert. De definerer den ikke som god eller ond, men rett og slett som nødvendig.

Årsaken til at de opplever tilhørighet er nettopp at de er autentiske, tør å være seg selv. De har medfølelse med seg selv aller først. Brown kaller disse menneskene for «helhjertede».

Om mot
Disse menneskene har mot. Mot, definert som det å fortelle historien sin med hele sitt hjerte. Vise sitt sanne ansikt, uten å la skam hindre seg. De har mot til å være uperfekte. Mot til å gi slipp på den de tror de burde være, til fordel for den de faktisk er.

De snakker om viktigheten av å si «jeg elsker deg» først, ta risiko, selv uten noen garanti. Villighet til å satse, investere med hele seg. På denne måten ser vi at det å tørre å være sårbar også er en viktig nøkkel til glede, lykke og livets vakreste sider.

Hva med de andre?
På den andre siden fant hun gruppen av mennesker som manglet følelsen av tilhørighet. Og hun fant at årsaken var at de selv ikke trodde/mente de fortjente det. Dette var faktisk den eneste variablen som skilte de to gruppene mennesker.

Brenè Brown snakker om hvordan vi til stadighet prøver å skyve bort ubehaget. La være å ta tak i det vi trenger å ta tak i. Vi nummer sårbarheten vår. Vi gjør alt for å slippe å kjenne på den.

Og hun mener vi har beviset rett foran øynene våre:
Vi er de mest forgjeldede, overvektige, avhengige (addicted) og medisinerte mennesker som har levd.

La dette synke inn.

Helse handler ikke bare om ernæring, trening – de konkrete tingene vi gjør eller ikke gjør. Vi må se bak. Hvorfor gjør vi det vi gjør? Hvorfor gjør vi ikke de tingene vi ikke gjør? Hvorfor saboterer vi for oss selv?

Greia er:

Vi kan ikke numme følelser selektivt.
Vi kan ikke ta bort de følelsene vi ikke vil føle, uten å numme resten av følelsesspekteret: Glede, takknemmlighet, lykke.

Når vi også nummer disse, blir vi deppa.
Og leter fortvilt etter mening.
Og dermed kommer også følelsen av sårbarhet på nytt.
Vi prøver å numme enda mer.
Ved å spise, drikke, feste, se tv… alt for å komme bort fra vår egen realitet, og dynke hjernen med kunstig frembragte lykkestoffer…

Vi later som.
Vi prøver å gjøre ting perfekt.
Vi prøver å være perfekte selv.
Inkludert barna våre.

Men jobben vår er ikke å hjelpe barna være perfekte. Men å innse at de er uperfekte, og være ærlige med dem om dette – men at de likevel fortjener å høre til og være elsket.

Vi prøver fortvilt å gjøre alt som er usikkert til sikkert.
For dette føles bedre.
Usikkerhet er ubehagelig for hjernen vår.
Og hjernen vår prøver å beskytte oss.
Dette blir til en verden hvor: Jeg har rett, du tar feil.
Punktum.

Politikk er ikke lenger diskusjon, kun skyldfordeling, sier Brown.
Skyld er også en måte å fortrenge smerte og ubehag.

Det bunner altså ut i oppfattelsen av egenverd, i stor grad.
Hva vi tror vi fortjener og ikke fortjener.

Vår programmering
Hva avgjør så hvilken gruppe mennesker vi tilhører? Vår individuelle følelse av egenverd programmeres i oss fra vi er små. Her er det med andre ord våre primære omsorgspersoner som har en enormt viktig jobb. Noen av oss var heldige, andre ikke like mye. Foreldre som selv sliter med eget selvbilde, får også en mer utfordrende jobb med å overføre et positivt syn videre til egne barn.

Den gode nyheten er at det likevel er ting vi kan gjøre, senere i livet.

Vi kan hjelpe oss selv. Vi kan omprogrammere noe av dette. Vi kan jobbe med vår oppfattelse av egenverd, bli bevisst våre egne fallgruver, hvis vi er villige til å investere i jobben. Og vi må tørre. Vi må tørre å se nærmere på oss selv, uten å vite helt hva vi vil finne.

Den enkle veien er å dytte det videre fremfor oss.
Men velger du å finne frem motet ditt, så stopper du opp, og ser.

Det vi trenger
Det vi trenger er å tørre å være ekte.
Vise vårt sanne ansikt.
Innrømme.
Ta ansvar.
Uten å la skammen få for mye plass.
Si unnskyld.
Tilgi.
Tilgi oss selv.
Elske helhjertet.
Øve på å være takknemmlige.
Tørre å kjenne på lykken og gleden.
Slutte å nøle.
Tørre å risikere.

Innse at vi er nok.

Å være sårbar betyr, når alt kommer til alt, å være levende.
Virkelig leve.

«Vulnerability is the birthplace of love, belonging, joy, courage, empathy, and creativity. It is the source of hope, empathy, accountability, and authenticity. If we want greater clarity in our purpose or deeper and more meaningful spiritual lives, vulnerability is the path.” (Brenè Brown)

•••

“If we can share our story with someone who responds with empathy and understanding, shame can’t survive.”

Bli gjerne med i gruppa 2020: Et år uten frykt!

——

Sjekk ut mine gratishefter
med tips og inspo på veien mot en friskere hverdag!
Du finner dem her