(Inneholder egenreklame) • Mine tips til hvordan du møter barns følelser på en sunn måte.

Fysisk og psykisk helse er to sider av samme sak. Og dette er blitt en hjertesak for meg.

Se videoen med mine beste tips til å håndtere barns utagerende følelser, eller les videre…

Som kostholdsveileder er jeg selvsagt opptatt av god ernæring, og det faktum at maten vi spiser påvirker psyken vår. Dette er i aller høyeste grad relevant i sammenheng med barn. Adferdsproblemer har økt betraktelig de siste årene, og årsakene er antagelig mange og sammensatte – men det er ingen tvil om at kostholdsjusteringer gjør livet bedre for mange.

Men det går også andre veien.

Følelser påvirker vår fysiske helse. Lege Gabor Matè skriver i boka «Når kroppen sier nei – prisen vi betaler for skjult stress» om hvordan ubearbeidede traumer og følelser som ikke har fått utløp, kan bidra til utvikling av fysisk sykdom.

Følelser må ut!
Følelser skal opp og ut, gjennom oss. På samme måte som at en sunn lever filtrerer ut toksiske stoffer og sender dem ut med urinen, har kroppen mekanismer for å bearbeide følelser og slippe dem ut. Hopes toksiske stoffer eller følelser opp og forblir i leveren eller i kroppen, skapes grobunn for uhelse og sykdom.

Når følelser kommer til overflaten, blir de synlige for omverdenen. Hvordan omverdenen responderer på følelsene, får oss til å korrigere hvordan vi får utløp for dem. Blir følelsene møtt med negativitet og fordømmelse, velger vi kanskje å holde dem for oss selv neste gang. Og grunnlaget for helsa legges i tidlig alder.

Vi kan derfor ikke snakke om fysisk helse uten å snakke om psykisk helse. Vi kan ikke snakke om vår voksne helsetilstand, uten å se på barndommen vår.

 

Vår viktige rolle
Hvordan vi som de nærmeste omsorgspersonene møter barna våre og deres følelser har alt å si. Vi om mødre har en enorm påvirkning og kan faktisk være de viktigste brikkene i å bidra til en Helserevolusjon (sammen med supre pappaer/partnere)!

Vi former barna våre.
Vi veileder dem, styrker dem, nærer dem.
Vi utruster dem for livet som skal komme, og utfordringene de innebærer.

For at de skal lykkes, bør vi utruste dem med en sunn selvfølelse. Og et viktig ledd i å få til det er å anerkjenne barna for den de er. Med hele sitt følelsesspekter. For følelser er veldig virkelige for de som har dem. De sitter «i magen» og kjennes med hele kroppen. De er en del av oss, og de oppstår, uten at vi nødvendigvis har særlig kontroll på dem.

Om følelser
Følelser er biokjemiske signaler, en helt naturlig del av vår biologi, genialt skapt av naturen og evolusjonen for å best mulig ivareta oss. Det samme er stressresponsen vår, kjemp-eller-flykt.

Men følelser kan være vanskelige å forstå og håndtere for den som står utenfor. Spesielt hvis en selv har blitt programmert til at følelser som sinne og tristhet er noe negativt som helst ikke skal frem i lyset. Mange av oss bærer med oss slike bevisste eller ubevisste holdninger fra egen barndom.

Bli opplyst!
Da blir den viktigste jobben vår å gjøre oss bevisst på dette og bryte den vonde sirkelen. Ingen følelser er «feile», «gale» eller «dårlige». Følelser er bare følelser, og vi har dem alle. Dette må vi prøve å omprogrammere oss til å forstå, akseptere, slik at vi også kan akseptere følelsene til barna våre.

Jeg vil gå så langt som å si at vi har en forpliktelse her. Til å aktivt opplyse oss selv. For hvis vi ikke gjør det, viderefører vi automatisk, ubevisst, de holdningene vi selv har blitt programmert med, enten de er sunne eller usunne.

Hvordan anerkjenne følelsene til barna våre?
Den beste sjansen har du, kanskje innlysende nok, når barnets følelser viser seg tydelig. Slik som ved et raserianfall.

Små barn kan bli rasende for ting vi voksne ser på som bagateller som lett kan løses. Men vi må alltid minne oss selv på at barnet er utrustet med en helt annen hjerne enn en voksen. En hjerne som ikke er fullt utviklet før i 20-årene, og som har mindre rasjonell kapasitet.

Barn styres lettere av følelser og har vanskeligere for å styre dem. Ikke fordi de ikke vil. Ikke fordi de ønsker å plage oss foreldrene. Men fordi de ikke kan.

På samme måte som at de ikke kan gå når de er fire måneder eller prate noe særlig når de er året. Ingen av oss ville forvente det. Hvordan hjernen utvikler seg er mindre synlig for oss, og vi er det ikke like bevisst, men det er likefullt viktig å ta hensyn til den. Å håndtere følelser er en ferdighet som utvikles og læres over tid, når hjernen er klar – ikke når de voksne synes det er på tide.

Å håndtere stressresponsen
Utfordringen for deg som voksen, er at kroppen din også følger biokjemiske, programmerte responser, og lett går i kjemp-eller-flykt-modus når du føler deg angrepet (les: en fireåring som hyler at mamma er dum, gråter og slår knyttnevne i stuegulvet eller kanskje til og med i deg…).

Første-pri er å koble av ur-hjernen og koble på den rasjonelle, slik at du kan handle på en sunn måte. Du er nemlig barnets viktigste verktøy for å få koblet av hans eller hennes egen stress-respons, og dermed få løst situasjonen.

Med jevne mellomrom kan det være smart om du minner deg selv på hva det er du egentlig ønsker for barnet ditt og hva du ønsker å oppnå i de krisemaksimerte situasjonene. Har du tenkt gjennom dette?

Kjemp eller flykt?
De fleste av oss ønsker umiddelbart å komme ut av den ubehagelige situasjonen, å få det til å stoppe, og det kan vi gjøre ved å flykte eller kjempe. Litt avhengig av personlighet så velger vi ofte, ubevisst, en av de valgene, eller prøver ut begge.

Ingen av dem er spesielt fruktbare, og lærer ikke barnet det vi egentlig ønsker å lære barnet: Å kunne håndtere vanskelige situasjoner og egne følelser, slik at barnet kan fungere godt med andre mennesker og ha det godt med seg selv.

Dette er det vi ønsker å lære barna våre. Og da må vi selv statuere et eksempel. For det er slik barna lærer, ved å se på oss.

Mine tips:
I en situasjon hvor barnet får et raserianfall…

  • Ta noen dype pust og prøv å fjerne toppen av stressresponsen din! Dette er første pri! Ikke handle mens ur-hjernen har styringa! Ta evt. noen skritt unna, en liten runde om du må…
  • Minn deg selv på at du er den voksne og har ansvaret!
  • Minn deg selv på at dette ikke er personlig (selv om det kan føles slik!), legg stoltheten til side…
  • Minn deg selv på at du NÅ har sjansen til å komme med noe av den viktigste lærdommen du kan gi barnet ditt – se det som en gylden mulighet, også til å styrke relasjonen dere imellom…
  • Minn deg selv på at du nå går inn i rollen som veileder. Tenk deg at du skal vise foran et lærevillig publikum, hvordan man best håndterer en slik situasjon.
  • Hvis du klarer, så prøv å forbli i nærheten, ikke vend ryggen til barnet (det kan oppfattes som en ikke-verbal avvisning). Hvis du må, ikke gjør det demonstrativt.
  • Vær bevisst på kroppsspråket ditt. Hvis det er vanskelig, gjør så lite ut av det som mulig, til du har fått samlet deg. Tell inni deg og fokuser på pusten.
  • Tiden er din venn. La barnet få rase fra seg en stund, så lenge det ikke er til skade for mennesker eller omgivelser (i nevneverdig grad – det kan være godt å få kaste litt Duplo i gulvet. Ingen av delene knuser.)
  • Husk at følelser SKAL ut. Det er sunt. Dette er med å ta toppen av hennes stressrespons. At barnet tør å vise følelser, viser også at hun er trygg på deg. Det er på mange måter et godt tegn. Det motsatte er verre.
  • Vær oppmerksomt i nærheten og avvent til gråten begynner å avta (ofte vil den det etterhvert, dersom du klarer å unngå å kaste bensin på bålet ved å komme med irriterende, rasjonelle råd til en hjerne som ikke er mottakelig)
  • Bruk tiden til å tenke gjennom hva du tror barnet føler, hva som kan ha forårsaket dette, hvordan du opplevdes utenfra dersom du var involvert. Prøv å skru på din indre, empatiske psykolog og vær deg bevisst ansvaret ditt. Stopp deg selv om du merker at du prøver å legge ansvaret på barnet, for det vil du sannsynligvis gjøre, hvis du kroppen din fortsatt henger igjen i forsvarsmodus.
  • Når barnet begynner å virke klar, kan du forsøke på forsiktig kommunikasjon. Start alltid med å anerkjenne barnets følelser. Si at du ser og skjønner hun ble sint/lei seg/frustrert. La det synke inn. Avvent barnets respons. Anerkjenn gjerne igjen. Dette roer stressrespons. Barnet føler mindre trang til å kjempe eller flykte. Trusselen minimeres for hjernen, kanskje er det trygt å komme ut likevel?
  • Hvis barnet begynner å åpne seg, kan du prøve deg med et spørsmål, alt etter barnets alder. Kanskje har hun lyst til å snakke litt om det? Fortelle hva hun følte, hva som skjedde? Anerkjenn og lytt. Ikke analyser eller kom med løsninger riktig ennå. Ikke bedøm hennes antagelser og følelser – dette er hennes sannhet. Vær glad hun deler med deg.
  • Tilby et fang eller en favn, om hun er klar. Ikke press på med fysisk kontakt før hun virker klar. Trekk deg tilbake dersom hun gir signal om det. Men noen ganger og for noen barn kan et fysisk stryk over håret eller ryggen være beste første kontakt, før ord. Du lærer å kjenne ditt barn etterhvert.
  • Ta det stegvis, lytt mer enn du prater. La henne tømme seg. Vis forståelse og unngå å la henne sitte med skyldfølelse. Gi uttrykk for at alle følelser er normale og ok, men at ikke all oppførsel nødvendigvis er akseptabel. Hør med henne om hun har tanker eller ideer til hvordan dere kan løse det neste gang. Kom evt. med egne forslag, dersom hun virker åpen for det.

Klarer du dette sånn nogenlunde, så har du lykkes. Barnet har lært.

Ikke i den forstand at dette ikke kommer til å skje igjen. For det gjør det nok. Da må du ikke trekke konklusjonen at barnet ikke har lært likevel. For barnet har lært! Ikke å undertrykke følelsene sine for å forhindre at følelser vises på utsiden, men:

…at du er der for henne
…at følelsene hennes ikke er stygge og farlige, men ok og naturlige
…at hun kan dele tanker og følelser med deg uten å bli fordømt
…at hun kan komme til deg om hun trenger hjelp
…at hun er elsket og ivaretatt og trygg – også når hun har det vanskelig…

Dette betyr hurra! Dette betyr en styrket relasjon mellom dere, nå og i fremtiden. Det betyr mest sannsynlig et steg nærmere å hjelpe barnet ditt til å bli en trygg og selvstendig person som har det bra med seg selv – noe som igjen legger grunnlaget for et godt liv og en sunn psykisk og fysisk helse.

Er det ikke det vi vil?

Vil du ha flere tips om hvordan du kan stå støtt i mammarollen, sjekk ut nettkurset Mammarevolusjon som starter 1. september 2019.

Jeg skal innom temaer som ernæring for mor og barn, fertilitet, graviditet, fødsel, spedbarnstiden – og de ulike utfordringer som nybakte mammaer står overfor på reisen sin… Med meg har jeg et knippe andre fine mammaer med det jeg vil kalle livreddende kunnskap på sine respektive fagfelter.

Kanskje vi ses i september?