Nydeligste panna cottaen jeg noen gang har smakt? Godt mulig det altså!

Endelig har jeg begynt å utforske norsk natur og spiselige vekster litt mer! Min mamma har alltid vært interessert i norsk flora, og jeg husker jeg fikk overta hennes herbarium en gang på 80-tallet. Dette var lenge før iPadens tid, og jeg synes dette var helt magisk! Jeg plukket blomster, la dem i press inni gamle aviser, stablet bøker på toppen, fisket de forsiktig ut når de var tørket og limte inn i herbariumet. Skrev sirlig inn det latinske navnet ved siden av.

Urter og planter, både i kulinarisk sammenheng, men også medisinsk, har alltid fascinert meg. Forfedrene våre kunne langt mer enn de fleste av oss gjør i dag, men så var de også langt mer avhengige av markens grøde enn det vi var. I dag finner vi alt på nærbutikken, og trenger ikke kunne noe som helst. Kanskje med unntak av å stave oss gjennom alle de merkelige tilsetningsstoffene som finnes i maten.

Jeg leste Jordens Barn da jeg var 13 og var klin oppslukt i disse (fiktive, men likevel reelle) forhistoriske legekvinnene, som hadde en enorm kunnskap om plantenes egenskaper, noe som også ga dem mye respekt blant sine medmennesker.

Jeg konkluderte vel på sett og vis med at ethvert skikkelig kvinnfolk med respekt for seg selv innehar et minimum av kunnskap om hvordan planter kan brukes i kritiske situasjoner. F.eks. hvordan bark fra piletre kan brukes til å koke en smertestillende te, dersom noen blir kvestet og får skuldra ut av ledd på mammutjakt. Nå viste det seg jo at akkurat dette ikke var så innmari reelt i min verden, og det fantes dessuten et apotek på hvert hjørne (ja, faktisk også på 80-tallet!). Så det ble med drømmene.

Jeg mener fortsatt at kunnskap om spiselige vekster i naturen er en viktig arv å føre videre, og min interesse har fått ny giv nå som jeg selv har blitt mamma. Det er med glede jeg ser at spiselige vekster og sanking virker å ha fått et oppsving de siste årene, med mange dyktige ambassadører og bloggere der ute som er med på å gjøre denne viten mer tilgjengelig for oss alle!

I helga var hele familien på skogstur, og der snubla vi over masse nyutsprungne granskudd og friske, nye rognebærblad. Vi plukka i capser og sekker og poser. Og i dag ble rognebærbladene til en av de bedre dessertene jeg tror jeg har laget, noen gang. Kanskje smakte det ekstra godt, fordi det tross alt var jeg og treåringen som hadde plukka den viktigste ingrediensen, sammen?

 

 

Vi trenger vel ikke egentlig kalle dette panna cotta, fløtepudding passer bedre når vi først sanker råvarene i norsk natur – men nå er jo nordmenn veldig glade i «panna cotta» da, så det får stå inntil videre… Rognebærbladene gir en nydelig smak av mandel!

Ingredienser (6 porsjoner)
7 dl fløte eller havrefløte
5-6 håndfuller friske, nye rognebærblader
4 ts gelatin + 6 ss vann
4 ss honning
En miniklype salt

Fremgangsmåte
Kok forsiktig opp fløten og ha i rognebærbladene. Rør rundt og la stå og syde så smått på lav varme i 5 minutter. Ta av plata og la det stå og avkjøle. Sett så kasserollen i kjøleskapet til helt avkjølt, gjerne 2-3 timer.

Ha gelatinpulver og vann i en liten kjele og la svelle i 1-2 minutter. Hell over litt av fløten og varm forsiktig opp. Rør rundt til gelatinen er helt oppløst. Skal ikke koke. Ta av plata, ha i honning og salt og rør til oppløst.

Hell resten av fløten over i den varme blandingen, mens du rører med en visp. Hell straks over i porsjonsformer og sett kaldt til panna cottaen er stiv.

Server med en dæsj lys lønnesirup og friske bringebær på toppen!

Tips: Jeg brukte havrefløte denne gangen, noe som gir en lett, smidig og ikke for mektig pudding. Hvis du bruker kremfløte her, så får du en mer kremete og fyldig variant, som også er mer mektig. Begge deler er godt! Du kan også bruke magrere fløte eller en kombinasjon av kremfløte og melk.

rogn-pannacotta.jpg

33109076_10155206605595448_8630440501583020032_nHipstamaticPhoto-548504794.465261

berry-2892726