Jeg har tidligere hatt det man kan kalle lett fødselsangst, helst snudd hodet når det har vært snakk om fødsel. Jeg ønsket så inderlig at noen skulle fortelle meg at fødsel ikke trenger være smertefullt. Og det gjorde denne boka!

«Why has all the «stuff» that denies the normalcy of birth and portrays it as an inevitably risky and dangerous medical event become a routine part of most childbirth education classes? Why are couples in a low- or no-risk category being prepared for circumstances that only rarely occur? Even more puzzling, why do parents accept the negative premise that birth is a dangerous, painful ordeal at best or a medical calamity at worst? Why do they blindly accept the «one-size-fits-all» approach?»

 

Dette er Marie Mongans ord, og omfavner essensen i det Hypnobirthings budskap er. Og her fant jeg noe jeg hadde søkt, og innerst inne «visst». Fødsel trenger faktisk ikke være smertefullt. For flertallet innebærer det ubehag eller smerte i en eller annen form og grad, MEN det er svært mye som kan gjøres for å imøtekomme disse tingene. Og det er dette det handler om. For min fødsel var absolutt ikke smertefri, men jeg slapp å være redd!

En ting er veldig sikkert; og det er at frykt, og også frykt for smerten, er noe av det som i seg selv er med på å øke smerten. Jeg pleier å si at smerte som vi føler vi kontrollerer og som vi vet årsak til, ikke oppleves halvparten så ille som den smerten som akkopagneres av frykt.

Og jeg opplevde til min store overraskelse en fødsel uten frykt! Den var som nevnt ikke smertefri,  men den var fri for den frykten jeg fryktet så mye. For jeg innså at jeg hadde vært mest redd for å være redd. Smerten i seg selv var ikke det jeg hadde fryktet mest. Dette gjør at jeg kan se tilbake på fødselen med bare gode følelser. For fysisk smerte, den falmer med tiden, mens frykt kan bli som et traume som fester seg.

Og Hypnobirthing hjalp meg masse. Den tar for seg historien om fødsler, hvordan vi har utviklet oss fra at fødsel var noe hellig og vakkert, til at den ble noe skambelagt og skittent. Her spilte religion inn i stor grad. Dette var meget interessant lesning, og en øyeåpner for meg.

«In 3000 b.c….in Spain, France, the British isles and old Europe, the lives of people centered on nature and motherhood. they honored mother nature, mother earth and mother creator. women were revered as the givers of life. as creators, they were thought to be connected to diety. statues of the goddesses of these early people were of full-breasted women with bodies clearly depicting the ballooning abdomen of women about to give birth. these primal people regarded birthing as the highest manifestation of nature. when a woman gave birth, everyone gathered around her in the temple for the «celebration of life.» birthing was a religious rite, and not at all the painful ordeal it came to be years later.”

Etterhvert som sykehusene tok over ansvaret for fødslene, og fødslene ble flyttet ut av hjemmet (hvor tross alt de fleste fødslene foregikk her til lands for bare et par-tre generasjoner siden), så ting i større grad «sykeliggjort». Det ble innført rutiner som var like for alle, og som fratok mange mødre følelsen av «eierskap» til egen kropp og egen fødsel. Jeg synes likevel det virker som om dette nå tildels er i ferd med å snus på. Mange sykehus har innført litt mer «myke» rutiner, flere muligheter for personlige valg og ønsker, mer rom rundt den fødende kvinnen, og også kvinnen og barnet i etterkant. Mer rom for å skape tilknytning.

Likevel er det mye å gå på. Og nå er det også snakk om at mor og barn skal sendes hjem tidligere. Dette er ikke uproblematisk i en tid hvor situasjonen for de fleste er en god del annerledes enn den var for nettopp to-tre generasjoner siden, da min oldemor og mormor satte sine barn til verden hjemme hos seg selv. De hadde en langt større familie og krets rundt seg som stilte opp og hjalp til. I andre kulturer er dette også mye mer vanlig. Vi er i større grad isolert i dag, vi har organisert oss i kjernefamilier, og mer perifer familie og «nabokoner» blir ikke involvert i disse tingene i samme grad.

Jeg valgte derfor også å involvere en doula i mitt svangerskap og fødsel. Hun kom også på fødselsbesøk noen dager etter at vi var kommet hjem fra sykehuset. Flere doulaer tilbyr også mer utstrakt oppfølging i etterkant. Dette er nok sårt tiltrengt for mange nybakte mødre.

Jeg anbefaler uansett å lese Hypnobirthing. Den gir også innføring i pusteteknikker og bruk av visualiseringer og affirmasjoner som kan være til stor hjelp. Det finnes også tilhørende lydspor som fungerer som guide på veien. Det er lurt å begynne mens man ennå har noen måneder igjen av svangerskapet, gjerne så tidlig som mulig, vil jeg påstå, spesielt hvis man kjenner på nerver for den forestående fødselen.

«HypnoBirthing helps you to frame a positive expectation and to prepare for birth by developing a trust and belief in your birthing body and in nature’s undeniable orchestration of birthing. By teaching you the basic physiology of birth and explaining the adverse effect that fear has upon the chemical and physiological responses of your body we help you to learn simple, self-conditioning techniques that will easily bring you into the optimal state of relaxation you will use during birthing. This will allow your birthing muscles to fully relax. In other words, we will help you prepare for the birth your plan and want for yourselves and your baby, rather than the birth that someone else directs. We will help you look forward to your pregnancy and birthing with joy and love, rather than fear and anxiety.”

Boka kjøper du her