Det er ikke alltid like lett å gi kroppen det den trenger i en verden hvor den maten som er mest tilgjengelig er produsert ut ut i fra prinsipper om størst mulig kvanta, lengst mulig holdbarhet, minst tidskrevende tilberedning og minst mulig kostnad.

Det er ikke nødvendigvis noe galt med disse prinsippene i utgangspunktet, men faktum er at de som regel går på bekostning av kvaliteten. Dette innebærer blant annet:

  • Vekster fattige på essensielle mineraler, grunnet utarmet jordsmonn/for intensivt jordbruk. Blant annet fører dette til magnesiummangel hos flertallet av oss.
  • Sprøytemiddelrester/giftstoffer på vekstene, gjerne flere typer sammen, som ikke har vært tilstrekkelig forsket på, og dermed har ukjente effekter på kroppene våre (såkalt coctaileffekt).
  • Rester av antibiotika og medikamenter i kjøtt og fisk.
  • Rester av miljøgifter, tungmetaller, mikroplast og annet som følge av forurensning i jordsmonn og havet.
  • Husdyr som spiser annen mat enn de i utgangspunktet er tilpasset, og dermed får en helt annen fettsyresammensetning i kjøttet. Blant annet ser vi en forskyvning fra omega-3 til betennelsesfremmende omega-6, og det samme skjer i menneskene som spiser disse dyrene.
  • Billige fyllstoffer i ferdigmat og halvfabrikata, slik som vegetabilske oljer av dårlig kvalitet, hydrolisert protein fra ymse billige kilder som mais og soya.
  • En stor andel tilsetningsstoffer som kunstig søtning, konserveringsmidler, stabilisatorer, smaksforsterkere og fortykningsmidler som ikke er naturlig for oss å innta.
  • Genmodifisert mat.

Så problemet handler med andre ord både om hva maten inneholder som den IKKE bør inneholde, og hva den IKKE inneholder som den absolutt BØR inneholde. Vi får et underskudd på viktige næringsstoffer og et overskudd av fremmedstoffer som potensielt forstyrrer balansen i kroppen vår. Tilsammen utgjør dette en signifikant stressfaktor for kroppen vår.

Hvilke konsekvenser får dette?
Det spørsmålet står nok foreløpig åpent, og de lærde strides. Antagelig finnes det ikke noe entydig svar per dags dato. Det vi ser er stadig mer skrantende helse blant stadig yngre mennesker, uten at noen har en sikker forklaring på hvorfor dette skjer.

Kroniske sykdommer, autoimmunitet, utmattelseslidelser, overvekt/fedme/metabolsk syndrom, depresjon/psykiske lidelser, autisme/adhd øker stadig. Det samme gjør livstruende sykdommer som kreft. Antagelig er årsakene flere og sammensatte, og det er et tidkrevende og vanskelig puslespill å linke sykdom x tilbake til årsak y og z, om det i det hele tatt lar seg gjøre.

For meg, og mange med meg, er det naturlig å se på livsstilsfaktorer. Rett og slett fordi flertallet av disse lidelsene ikke utgjorde noen trussel for relativt kort tid siden. Tidligere tider hadde riktignok sine egne utfordringer, som vi i dag slipper unna, men likevel er det logisk at svaret kan finnes ved å se på hva som utgjør forskjellene i levesettet vårt før og nå.

Vår livsstil, inkludert kostholdet vårt, har endret seg fundamentalt i løpet av en relativt kort epoke i menneskenes historie. Stadig flere av oss lever tett i byer, borte fra naturen, borte fra frisk luft, sunn jord og rent vann. Produksjon av maten er overtatt av industrien, og det aller meste vi spiser kjøpes i en dagligvarebutikk.

Vi har ikke lenger kontakt med de som produserer maten. Der har det oppstått et gap. Vi ser aldri åkeren eller dyra. Vi vet ikke egentlig hva som foregår, hvordan dyra har det. Og når vi ikke har dette innpå oss, så er det lettere å distansere seg ytterligere og velge det som er rimeligst eller enklest i butikken. Mat pakket i plast med en lang ingrediensliste har blitt så vanlig at vi ikke lenger stusser på det.

Vi har bedre råd enn før, og kan tillate oss å bare spise de delene av dyret som vi ønsker. Innmat, stykningsdeler, fett og knokler forkastes til fordel for fine fileter. Tradisjonelle tilberedningsmetoder har gått i glemmeboka blant massene. Vi har dårlig tid, og matlaging skal helst gjøres unna på så kort tid som mulig – inneklemt mellom jobb og fritidsaktiviteter.

brod

Finnes det en løsning?
Vi er vel alle enige om at å gå tilbake til før-industriell tid er uaktuelt. Likevel tror jeg det er helt essensielt å se oss tilbake. Å dvele ved fortiden er ikke noe jeg ofte oppfordrer til, sånn i seg selv, men akkurat i dette tilfellet tror jeg vi har noe å vinne på det.

Maten var ferskere, mer kortreist og mindre behandlet før i tiden. Den var laget fra bunnen av, og var fri for kunstige tilsetninger. Det var mat som kroppen umiddelbart gjenkjente som mat, og som ga cellene den næringen som var nødvendig for å vedlikeholde kropp og helse.

Samtidig var forfedrene våre flinkere til å utnytte råvarene, spise alle deler av dyrene. Dette ga også nyttig næring. Tradisjonelle tilberedningsmetoder var med på å høyne næringen i maten og gjøre den langt mer tilgjengelig, eksempelvis spiring og bløtlegging, fermentering og gjæring.

Mat hadde en helt annen prioritet før enn nå. Man brukte mer tid på det. Ernæringspsykologi er et relativt nytt og voksende felt som får større og større oppmerksomhet, og begreper som “mindful eating” bobler opp. Også her var forfedrene våre forut for sin tid.

Poenget er at vi med fordel kunne plukket opp noen triks fra forfedrene våre når det gjelder mat. Dette betyr ikke at vi skal bygge om kjelleren til hjemmeysteri. Men vi kan ta med noen triks og tankesett inn i livene våre, og tilpasse det til hverdagen, slik den er.

Kan hende betyr det at mat på dyttes litt høyere opp på prioriteringslisten, både i form av å investere i næringsrike kvalitetsråvarer, og i form av litt mer tid på kjøkkenet.
Å kjøpe ferdigmat og halvfabrikata tar tross alt ofte kortere tid, og kan være fristende nok i en travel hverdag.

Men man får som regel det man betaler for også. Det er et valg man gjør. Heldigvis trenger ikke ekte og ren mat å ta lang tid. Man må bare tenke litt nytt, litt ut av boksen, fri seg fra innlærte måltidsdogmer og normer. Sammenlignet med genvinsten man sitter igjen med, vil jeg påstå at investeringen relativt liten, både økonomisk og tidsmessig!

kraft.png