I denne boka tar David Perlmutter for seg sammenhengen mellom vår mikrobiota og hjernerelaterte lidelser – det er temmelig oppsiktsvekkende hvordan disse to går hånd i hånd.

Perlmutter begynner med å vise til hvordan moderne medisin har lykkes i å bekjempe en rekke sykdommer, men hvordan den fortsatt kommer til kort når det gjelder hjernerelaterte lidelser som Alzheimer, autisme/ADHD, Parkinson, depresjon m.m. Dette er lidelser som i aller høyeste grad øker i forekomst, og som utgjør en stor trussel mot folkehelsa.

Omtrent én av fire voksne i USA – mer enn 26 prosent av befolkningen – lider av en diagnostiserbar sinnslidelse. Mer enn 40 millioner amerikanere plages av angstlidelser, og nesten 10 prosent av den voksne befolkningen i USA har en stemningslidelse som det skrives ut sterke medisiner for. Depresjon, som rammer én av ti (inklusive 25 prosent av kvinner i 40- og 50-årene), er nå den viktigste årsaken i verden til at folk blir uføre, og diagnosene øker i et skremmende tempo.

 

Moderne medisin har lenge slitt med å finne både årsak og behandling til disse lidelsene. Teoriene har vært mange. Men etterhvert som det har blitt gjort mer og mer forskning på vår mikrobiota, altså bakteriene som befinner seg i kroppene våre (primært i tarmen), så har det dukket opp en rekke signifikante sammenhenger. Ikke bare har mikrobiota vist seg å være knyttet opp mot allergier og andre immunologiske lidelser, men hjernen viser seg altså også å være påvirket.

Men nå har vi omsider noen gode nyheter. Nyskapende forskning, utført ved noen av verdens mest velrenommerte institusjoner, oppdager i stadig større grad at hjernehelse – og dermed også hjernesykdommer – dikteres av det som foregår i tarmen. Ja, det stemmer: Det som foregår i tarmene dine i dag, avgjør om du skal pådra deg en rekke nevrologiske lidelser.

Det er ikke uten grunn at tarmen kalles «den andre hjernen». Det er nettopp i tarmen at en rekke humørregulerende stoffer produseres; stoffer som serotonin, dopamin og endorfin. Perlmutter kaller depresjon for en betennelsessykdom. Dette er nokså revolusjonerende i seg selv.

Vi er vant til å tenke på «psykiske lidelser» som noe som stammer fra traumatiske opplevelser eller traumer. Men nå begynner dette skillet mellom det fysiske og det psykiske å viskes mer og mer ut. Følelser styres av fysiske signalstoffer, og påvirkes fysikken, påvirkes signalstoffene – og dermed psyken. Ikke dermed sagt at ikke faktiske traumer kan være årsak til psyiske lidelser, men det behøver ikke være det.

Perlmutter fremhever også dette med epigenetikk. Dette er et punkt som er viktig å merke seg om man skal forstå hvordan og hvorfor mye av antagelsene omkring sykdom er misforstått. Man KAN påvirke genene sine. Genene har ikke makten over oss. Det er vi, og miljøet vi velger inn, som har makten over genene.

Epigenetikken sier at genene lader pistolen, men det er miljøet/omgivelsene som trekker av. Det betyr rett og slett at man absolutt kan unngå en arvelig sykdom selv om man har genene.

Det fine med dette er at vi kan endre skjebnen til vår egen helse så vel som helsen til våre barn, hvis vi tar de rette valgene. Nå som vi vet at mat, stress, trening, søvn – og tilstanden til mikrobiomet vårt – bestemmer hvilke av genene våre som skal aktiveres, go hvilke som skal undertrykkes, kan vi til en viss grad ta kontroll over alle disse omdråene. Vi kan selvfølgelig aldri klare å utslette muligheten for autisme eller en annen hjernelidelse fullstendig, men vi kan så aboslutt gjøre vårt beste for å redusere riskioen.

Et annet viktig tema i boken er sammenhengen mellom mikrobiota og fedme. Dette er en hjertesak for meg, fordi jeg har inntrykk av at det forstatt råder en del seiglivede myter omkring overvektige mennesker. Fortsatt er det mange som i sitt stille sinn (og ja, det kommer ofte til overflaten) tenker at overvektige mennesker er late og eller ikke gjør en innsats på kostholdsfronten. Men det er stadig mer som tyder på at dette med vekt i stor grad er utenfor individets kontroll i mange tilfeller.

Perlmutter viser til studier hvor fete mus blir gitt tarmbakterier fra tynne mus og omvendt. Og uten at noe som helst endres i musenes kosthold eller aktivitetsnivå, så blir de tynne musene tykke, og de tykke musene tynne. Det viser seg at mennesker som lider av fedme har en annen sammensetning i tarmbakteriene, rett og slett. Disse kan igjen påvirke hvordan kroppen håndter fett, og også appetittreguleringen.

Vi kan også lese om hvordan Perlmutter mener sprøytemidler, genmodifisert mat, fruktose og selvsagt gluten, påvirker oss i negativ retning via tarmen. På slutten av boka finnes en rekke tips og oppskrifter, blant annet på fermentert mat. Perlmutter viser hvordan en selv kan gjøre en innsats for å få tarmfloraen på rett kjøl og dermed både forebygge og reversere en rekke lidelser – og oppnå bedre helse og et klarere hode.

Permutter-sitat