Tidsmessig kunne ikke denne filmen kommet på et mer riktig tidspunkt. Det krangles om genmodifisering og omlegging av jordbruket. Det rases mot Monsanto. Spørsmålet om hvordan vi skal brødfø jordas voksende befolkning har aldri vært så relevant som nå.

Det er langt mellom de virkelig gode sci-fi-filmene. Interstellar har en herlig balanse mellom space-action og den menneskelige historien. Den tar for seg moralske spørsmål omkring menneskenes tilbøyeligheter til å sette seg og sine nærmeste fremfor mennesketenes beste som art. Den utforsker universets dimensjoner utenom de fire vi kjenner her på jorda. Den visualiserer hvordan det ville vært å bli slukt av et sort hull, og, i likhet med klassikeren Contact, hvordan en ferd gjennom et ormehull ville tatt seg ut fra innsiden.

art_interstellar

Handlingen starter på en støvete maisfarm i USA et sted, hjemmet til hovedpersonene eks-ingeniøren Cooper og hans to barn, Tom og Murphy. Vi blir vist en verden hvor det ikke lenger er bruk for høyt utdannede ingeniører og andre glupe hoder, men hvor gårdbrukere og matprodusenter er de som skal sørge for å redde verden fra sultkatastrofen.

Det gjøres ikke helt tydelig klart hva som er årsaken til problemene, men plantesykdommer som meldugg, sprer seg uhemmet og ødelegger avlingene, fordi atmosfærens sammensetning endrer seg til mer nitrogenholdig, og mindre oksygenholdig. Fremtiden er nokså gitt: enten kommer menneskeheten til å kveles, ellers vil de sulte ihjel. (Så kan man jo stille seg spørsmålet: var det på grunn av GMO at vi fikk disse problemene, eller fordi vi stoppet genmodifiseringen?)

interstellar-15

Filmen har en mer enn gjennomsnittlig realistisk fremstilling av utfordringene vi står fremfor på planeten i en ikke veldig fjern fremtid. Fremstillingen er uhyggelig, fordi den tilsynelatende kan være ti år frem i tid – det er ingen sære, futuristiske trekk ved denne tidsepoken. Dette gjør at filmen fra starten gir en realistisk setting, som bygger en solid, følelsesmessig engasjert grunnmur for resten av handlingen å utspille seg på.

Kort fortalt blir familiefaren tilbudt å bli med på NASAs antatt siste ferd for å undersøke mulige beboelige planeter, slik at menneskeheten kan reddes. Deretter legges det ut på en forrykende romreise, med visuelle og auditive effekter som setter seg i ryggmargen.

For seere som ikke er kjent med relativitetsteorien, så blir man enkelt forklart en del av de noget utrolige, men vitenskapelig baserte, aspektene denne fører med seg. Det faktum at tiden går raskere ute i rommet enn nede på jorda, gjør at hovedpersonen blir stilt overfor et dilemma. Skal han legge ut på turen og risikere å komme hjem etter at hans egne barn kanskje er døde?

“It’s hard to think of a mainstream Hollywood film that has so successfully translated complex mathematical and scientific ideas to a lay audience, or done so in more vivid, immediate human terms.” (Scott Foundas, Variety)

Jeg elsker spesielt de sci-fi filmene hvor handlingen er vitenskapelig basert, hvilket de fleste til en viss grad sikkert er, men poenget her er nettopp i hvilken grad. Regissør Christopher Nolan har etter ryktene gjort hjemmeleksene sine før han lagde Interstellar. Den kjente astrofysikeren Kip Thorne har vært med som konsulent, og hadde i oppgave å sørge for at hver detalj skulle være en vitenskapelig mulighet. Og i vitenskapens teoretiske verden så er det faktisk mye spektakulært som er mulig!

interstellar-30

Og filmen er så vakker. Vakker realisme i et setting som egentlig burde virke alt annet enn realistisk.  Men kanskje er det en fordel å være litt interessert i og ha bittelitt innsikt i kvantefysikk og Einsteins teorier på forhånd, for at man ikke skal føle at man faller av? Jeg vet ikke, men noen kritikere har ment at spesielt siste del av filmen kan splitte publikum i to leire på grunn av at det vitenskapelige blir litt for overveldende.

Jeg er ingen astrofysiker, men har antagelig likevel lest akkurat nok bøker om temaet at jeg ikke blir distrahert av å prøve å skjønne det vitenskapelige. Som kvantefysikerne selv sier; ingen forstår kvantefysikk. Den som påstår å forstå, lyver.

Dermed kan man la det vitenskapelige ligge bak som et tilstrekkelig plausibelt bakteppe og la seg overvelde av fremstillingen av vår skjøre menneskelighet. La seg forbause over kontrastene. Hvor små og ubetydelige vi er i den store sammenhengen, men hvor altoverskyggende viktige vi likevel er for de som står oss nærmest. Og er det til syvende og sist kjærligheten som er det indre kompasset vi bør følge på veien inn i en fremtid hvor vanskelige valg ganske sikkert må tas for å sikre menneskehetens fortsatte eksistens?

“Interstellar” is finally a film suffused with light and boundless possibilities — those of the universe itself, of the wonder in a child’s twinkling eyes, and of movies to translate all that into spectacular picture shows like this one. (…) Perhaps the only thing trickier than quantum physics, the movie argues, is the nature of human emotion.” (Scott Foundas, Variety)

Jeg følte filmen også som en vekker på det miljømessige plan. Tidsmessig kunne den kanskje ikke kommet på et mer riktig tidspunkt. Det krangles om genmodifisering og omlegging av jordbruket. Det rases mot Monsanto. Spørsmålet om hvordan vi skal brødfø jordas voksende befolkning har aldri vært så relevant som nå.

Ulike leire av engasjerte mennesker har tatt til orde mot mono-jordbruket og jobber for å få tilbake mangfoldet i matvekstene våre, nettopp for å sikre at vi skal ha flere bein å stå på i fremtiden. Vi trenger mennesker som er våkne, som kan løfte hodet, prøve å se inn i fremtiden og ta de riktige valgene for å unngå nettopp slike fremtidige katastrofer som Interstellar portreterer.

Vi vet at vi skal dø. Vi vet at jorda kommer til å møte sitt endelikt. Vi vet at sola vår vil slukne, at galaksene kommer til å kollidere eller bli revet i stykker, og at universet vårt på en eller annen måte vil slutte å eksistere. Men vi skal vel ikke gi oss uten kamp? 🙂

Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.

Though wise men at their end know dark is right,
Because their words had forked no lightning they
Do not go gentle into that good night.

Good men, the last wave by, crying how bright
Their frail deeds might have danced in a green bay,
Rage, rage against the dying of the light.

Wild men who caught and sang the sun in flight,
And learn, too late, they grieved it on its way,
Do not go gentle into that good night.

Grave men, near death, who see with blinding sight
Blind eyes could blaze like meteors and be gay,
Rage, rage against the dying of the light.

And you, my father, there on the sad height,
Curse, bless, me now with your fierce tears, I pray.
Do not go gentle into that good night.

Rage, rage against the dying of the light.

Dylan Thomas

art_interstellar_2